Slik revurderer eksperter Bitcoin-sikkerheten etter Coldcard-hendelsen

​I juli avdekket en kritisk sårbarhet i Coinkites populære Coldcard-maskinvarelommebøker en grunnleggende svakhet ved self-custody av Bitcoin. En kodefeil i firmwareversjoner helt tilbake til mars 2021 omgåtte enhetens sikre maskinvarebaserte generator for tilfeldige tall og brukte i stedet en enklere forutsigbar, deterministisk programvarebasert generator. Feilen gjorde det mulig for angripere å brute-force gjenopprettingsfraser og tømme over 100 millioner dollar i Bitcoin fra mer enn 1 000 angivelig sikre, frakoblede adresser.

Utnyttelsen har skapt uro i Bitcoin-markedet og rammet selve kjernen i det teknologien skal representere. Maskinvarelommebøker har lenge blitt sett på som gullstandarden for self-custody og det ultimate forsvaret mot eksterne hackere. Når den mest betrodde air-gapped-enheten i bransjen svikter på grunn av en enkel firmware-innstilling, tvinger det investorer og tilhengere av self-custody til en smertefull revurdering.

I dag er sikkerhetsekspertene splittet. Noen ser denne systemiske sårbarheten som en alvorlig utfordring for modellen med self-custody og mener at self-custody fortsatt er for komplekst og risikabelt for masseadopsjon dersom en enkelt produsentoppdatering i det stille kan kompromittere midler på over tusen ulike adresser. Andre bruker hendelsen til å presse frem umiddelbare, strukturelle endringer i hvordan brukere sikrer sine digitale verdier. Kjernen i diskusjonen er to brede tilnærminger: sikkerhetsforbedringer for dem som er villige til å håndtere self-custody, og mulig utkontraktering av sikkerheten til institusjonelle forvaltere.

Multisig på tvers av flere leverandører

Multisig-adresser krever signaturer fra flere uavhengige nøkler for å godkjenne en transaksjon, for eksempel i en to-av-tre- eller tre-av-fem-konfigurasjon. Når de settes opp riktig, kan de eliminere et enkelt feilpunkt. Ekte robusthet krever mer enn bare flere nøkler; nøklene må også fordeles på ulike maskinvareprodusenter og programvaremiljøer. Hvis en Bitcoin-eier bruker tre maskinvarelommebøker fra samme produsent, kan ett enkelt angrep på leverandørkjeden, en bakdør i firmwaren eller en systemisk programvarefeil kompromittere hele oppsettet samtidig og dermed undergrave en stor del av hensikten med multisig-arkitekturen.

Denne sårbarheten fremhever et paradoksalt sikkerhetsproblem som ligger innebygd i spesialiserte maskinvarelommebøker: Selve eksistensen deres signaliserer at de brukes til å beskytte betydelige beholdninger av kryptoaktiva. Fordi en dedikert maskinvareenhet er utviklet utelukkende for digitale aktiva, blir eieren umiddelbart identifisert som et verdifullt mål for fysisk tvang eller inngrep i leverandørkjeden. Denne «fyrtårneffekten» har fått enkelte fremtredende Bitcoin -tilhengere til å se andre steder. Den tidlige Bitcoin-investoren Trace Mayer har for eksempel historisk uttalt at han foretrekker en Purism-laptop til generell bruk. Tanken er at siden Purism-maskiner er datamaskiner til generell bruk med åpen kildekode, er det mindre sannsynlig at de blir profilert som et kryptovalutahvelv, noe som teoretisk reduserer risikoen for målrettede fysiske eller digitale inngrep.

For å motvirke leverandørspesifikke sårbarheter anbefaler fremstående sikkerhetseksperter å kombinere ulike maskinvaremerker og bruke metoder for uavhengig nøkkelgenerering. Craig Raw, skaperen av Sparrow Wallet, har tatt til orde for diversifisering på tvers av produsenter av maskinvarelommebøker. Han har forklart at en av hovedmotivasjonene for å utvikle Sparrow var vanskeligheten med å opprette et multisig-oppsett med maskinvarelommebøker fra ulike leverandører. For å eliminere behovet for å stole på maskinvareprodusentens interne generator for tilfeldige tall (RNG) under opprettelsen av nøkler, anbefaler mange eksperter dessuten manuelle metoder for nøkkelgenerering, som å kaste fysiske terninger.

For brukere som ønsker dette sikkerhetsnivået, men synes det er krevende å håndtere flere uavhengige nøkler og seed phrases, tilbyr samarbeidende multisig-tjenesteleverandører som Casa og Unchained Capital et elegant kompromiss. Disse plattformene hjelper kundene med å sette opp en multisig-løsning (vanligvis 2-av-3) der brukeren beholder flertallet av nøklene, mens leverandøren oppbevarer én enkelt nøkkel. Dette gjør det mulig for leverandøren å bistå med gjenoppretting av transaksjoner eller erstatning av nøkler uten å gi dem mulighet til ensidig å få tilgang til eller flytte brukerens midler. Casa CTO Jameson Lopp har tidligere beskrevet selskapet som en aktør som tilbyr «finansielle tjenester uten faktisk å være en bank eller ha kontroll over disse nøklene», samtidig som multisig og nøkkelredundans gir brukerne større kontroll over aktivaene sine uten at de må håndtere alle aspekter ved nøkkelsikkerheten selv.

Soft fork-oppgraderinger knyttet til covenants representerer en annen foreslått tilnærming til å styrke Bitcoins sikkerhet og skalerbarhet. Ved å begrense hvordan en transaksjonsutgang kan brukes i fremtiden, kan hvelv med covenants tilby funksjoner som forsinkelser før midler kan brukes og gjenopprettingsbaner. Det bør likevel bemerkes at noen av disse fordelene allerede kan tilnærmes gjennom multisig-oppsett med tredjeparts tjenesteleverandører, og at ingen av forslagene om covenants gjennom soft forks for Bitcoin har bred konsensus i dag.

Å sette forvaltningen ut til spesialister

Selv om self-custody fortsatt er gullstandarden for suverent eierskap, mener en stadig større gruppe at institusjonelle forvaltningsløsninger ikke bare er verdifulle, men kanskje uunngåelige for masseadopsjon. Hovedargumentet er at direkte interaksjon med Bitcoins underliggende mekanismer er for komplekst for gjennomsnittsbrukeren, noe som gjør tjenesteleverandører bedre egnet for folk flest. Strategy-sjef Michael Saylor utløste tidligere en intens debatt da han argumenterte for at Bitcoin er tryggere når det oppbevares hos regulerte finansinstitusjoner som BlackRock og Fidelity. Han sammenlignet dem fordelaktig med banker som er «too big to fail», og avfeide frykten for statlig beslag som bekymringer fremsatt av «paranoide kryptoanarkister».

Dette synet er fortsatt svært kontroversielt blant mange Bitcoin-brukere, som i stor grad ser self-custody som nettverkets grunnleggende formål. Bitcoinere har lenge advart mot den systemiske risikoen ved å sentralisere mynter hos en håndfull forvaltere. Den viktigste bekymringen er at historien skal gjenta seg i form av en digital versjon av Executive Order 6 102, direktivet fra 1933 som tvang amerikanere til å levere gullet sitt til Federal Reserve. Sentraliserte honningkrukker gjør statlig konfiskering eller sensur enkelt og undergraver den sensurresistente egenskapen som gir Bitcoin verdi i utgangspunktet.

Til tross for denne spenningen vokser det frem et kompromiss der tjenesteleverandører bygger verdiskapende lag oppå det grunnleggende Bitcoin-nettverket, i tråd med internettets historiske utvikling. På samme måte som e-post er en åpen, desentralisert protokoll som de fleste bruker via sentraliserte tjenesteleverandører som Gmail, kan Bitcoin-nettverket til slutt støtte et omfattende økosystem av mellomledd. Disse leverandørene tilbyr langt mer enn enkel oppbevaring. Selskaper som Strategy (ved å utnytte selskapsgjeld til å pakke Bitcoin inn som egenkapital) og Tether (ved å utstede en stablecoin som delvis er støttet av Bitcoin) representerer tidlige varianter av denne utviklingen.

Det må selvsagt fortsatt finnes et tilstrekkelig stort antall ulike forvaltere og suverene brukere for at en slik struktur skal gjøre det mulig for Bitcoin å beholde sitt grunnleggende verdiforslag.

Coldcard-hendelsen illustrerer en ubehagelig realitet: self-custody og cold storage eliminerer ikke tillit fullstendig. Brukere kan fjerne avhengigheten av en bank eller sentralisert forvalter, men er fortsatt avhengige av maskinvareprodusenter, firmwareutviklere, systemer for generering av tilfeldige tall, programvareimplementeringer og sin egen operative sikkerhet. I tillegg har utbredelsen av kunstig intelligens introdusert en bølge av sofistikerte, kortsiktige sikkerhetstrusler som utnytter eldre oppsett. På lang sikt forventes imidlertid de samme AI-egenskapene å drive frem mer robuste forsvarssystemer.

Til syvende og sist er full self-custody ikke en løsning som passer for alle, og det krever kontinuerlig teknisk grundighet å sikre private nøkler mot sofistikerte angrepsvektorer. Selv om det er vanskelig for mange Bitcoin-purister å akseptere, opplever mange markedsaktører at det å stole på multisig-tjenesteleverandører eller til og med spesialiserte, regulerte forvaltere fortsatt er et tryggere og langt mer praktisk alternativ enn å forsøke å håndtere denne kompleksiteten alene.