Dobbeltspill: Er bankene for eller imot stablecoins?

På bakgrunn av stablecoins' raske adopsjon i tradisjonell finans, er en konflikt i ferd med å ta form. Mens banker, betalingsnettverk og tilsynsmyndigheter i økende grad er villige til å integrere stablecoins som betalingsverktøy, prøver de samtidig å begrense dem. I bunn og grunn er spørsmålet om stablecoins ikke bare kan fungere som en oppgjørsenhet, men også som grunnlag for rentebærende innskuddsprodukter.

Trenden med integrering av stablecoins

Denne uken på World Economic Forum i Davos dukket stablecoins opp som et sentralt tema i finansdiskusjonene, først og fremst som et betalings- og oppgjørsinstrument. Banksjefer og tilsynsmyndigheter diskuterte ikke lenger om det er behov for stablecoins - fokuset har flyttet seg til hvordan de skal integreres i det finansielle systemet.

Storbankenes handlinger støtter dette skiftet. I 2025-2026 uttalte JPMorgan, Citi og flere europeiske banker åpent at de jobbet med stablecoins eller tokeniserte innskudd for interbankoppgjør, bedriftsbetalinger og likviditetsstyring.

Betalingsnettverkene forsterker også denne trenden. Visa gjør det nå mulig for banker i USA å gjøre opp transaksjoner i USDC i helgene, mens Mastercard integrerer stablecoins i sitt Multi-Token Network for kommersielle betalinger. Det er viktig å merke seg at disse løsningene er designet spesielt for banker og fintechs, ikke for kryptomiljøet.

Loading...

Tweeten ble slettet av forfatteren.

Men vi lagret alt 🙂.

Samtidig øker forventningene til markedsvekst. Jeremy Allaire, administrerende direktør i Circle, kaller 40 % årlig vekst i stablecoin-markedet for et basisscenario, forutsatt deltakelse fra banker, betalingssystemer og reguleringsmyndigheter. Hovedpoenget hans er at stablecoins ikke vil utvikle seg som et separat kryptomarked, men som en delt finansiell infrastruktur.

Hvorfor bankene ikke lenger kan ignorere stablecoins

For bare noen få år siden tok bankene åpenlyst avstand fra stablecoins, og så på dem som en del av kryptomarkedet med forhøyet risiko. Men i dag har denne holdningen blitt praktisk talt uholdbar - ikke av ideologiske grunner, men av operasjonelle.

Stablecoins' viktigste fordel er oppgjør døgnet rundt, uten banktider, clearingsykluser eller forsinkelser. For bedriftskunder, overføringer over landegrensene og likviditetsstyring betyr dette mindre bundet kapital og lavere driftskostnader. Derfor har bankene begynt å bruke stablecoins og tokeniserte innskudd i interne og interbankprosesser, selv om de offentlig unngår ordet "krypto".

En annen kritisk faktor er tilgangen til et allerede etablert finansielt publikum. Børser, tradere, market makere og fintech-plattformer har jobbet med stablecoins i årevis som et sentralt oppgjørsmiddel. For bankene representerer dette en eksisterende betalingsflyt og kundebase som det er vanskelig å ignorere uten å miste markedsandeler - særlig i internasjonale transaksjoner.

Konflikten begynner der avkastningen dukker opp

Selv om bankene blir mer komfortable med stablecoins som betalingsverktøy, begynner den virkelige konflikten når avkastningen kommer inn i ligningen. Så lenge en stablecoin brukes til overføringer og oppgjør, truer den ikke grunnlaget for bankmodellen. Men i det øyeblikket den blir en base for produkter som lover renter, begynner den å konkurrere direkte med bankinnskudd.

Den siste utviklingen i USA viser denne grensen tydelig. American Bankers Association (ABA) har i sin reguleringsagenda fremmet standpunktet om at stablecoins ikke bør generere avkastning for brukerne, og at lønnsomhetsmekanismer bør begrenses. Et slikt forbud er en av ABAs topprioriteringer for 2026.

Loading...

Tweeten ble slettet av forfatteren.

Men vi lagret alt 🙂.

Fra et bankperspektiv handler ikke dette om terminologi - det handler om systembalanse. Innskudd fra privatpersoner og bedrifter er en viktig kilde til likviditet som bankene senere omdanner til utlån. Hvis en del av disse midlene begynner å strømme inn i rentebærende stablecoin-produkter utenfor banksektoren, mister bankene billig finansiering og må erstatte den med dyrere kilder. ABA anslår at stablecoin-avkastningsprogrammer kan føre til en utstrømning av opptil 6 000 milliarder dollar i innskudd fra bankene, noe som reduserer deres kapasitet til å yte kreditt.

Problemet forsterkes av forskjellen i vilkår for sluttbrukerne. I bankene gir dollarinnskudd vanligvis lav avkastning. I USA ligger den gjennomsnittlige nasjonale sparerenten på rundt 0,61 % APY, mens ettårige tidsinnskudd gir omtrent 1,61 %. Et lignende mønster finnes andre steder: Innskudd i utenlandsk valuta gir sjelden høy rente uten ytterligere betingelser eller høyere risiko, så de har en tendens til å fungere mer som et konserveringsverktøy enn et vekstinstrument. På bakgrunn av dette kan stablecoin-"kryptoinnskudd" som tilbys gjennom vekslingsprogrammer og frittstående plattformer, gi tosifrede renter, noen ganger opp mot 20 % årlig.

På grunn av denne store forskjellen begynner selv brukere som ikke er interessert i krypto som marked, å se på stablecoins som en måte å holde dollar på samtidig som de tjener ekstra avkastning. Det er derfor debatten rundt CLARITY og GENIUS til syvende og sist koker ned til ett spørsmål: Vil stablecoins først og fremst forbli et betalingsinstrument, eller vil de få rett til å fungere som et rentebærende innskuddsprodukt?

Hvordan markedet kan endre seg hvis bankene lanserer sine egne stablecoin-produkter

Den mest sannsynlige måten denne konflikten løses på, er ikke at bankene "beseirer" kryptoinnskudd - men snarere at de prøver å ta i bruk logikken deres i en regulert form. I 2025 rapporterte Reuters at en gruppe på ti store banker, inkludert Bank of America, Deutsche Bank, Goldman Sachs og UBS, utforsket utstedelsen av en stablecoin knyttet til G7-valutaer. Parallelt med dette har de største bankene i Storbritannia, deriblant HSBC, NatWest og Lloyds, valgt en annen tilnærming ved å teste tokeniserte innskudd, som i bunn og grunn er en "digital form" av vanlige bankpenger, utstedt under tilsyn og innenfor bankregulatoriske rammer. For markedet innebærer dette flere resultater.

For det første vil det dukke opp en konkurrent til kryptoinnskudd - en konkurrent som føles psykologisk komfortabel for bankene, fordi den ikke skyver likviditeten "utenfor", men i stedet holder den på bankens balanse eller innenfor et kontrollert miljø.

For det andre vil bankene kunne tilby kundene et velkjent innskuddsprodukt, men med noen av fordelene ved stablecoins - spesielt tilgjengelighet døgnet rundt og raskere oppgjør - uten å overlate transaksjonsflyten til børser.

For det tredje kan de tosifrede avkastningene som i dag gjør kryptoinnskudd så attraktive, utvikle seg til et marked med to hastigheter: "Bankutstedte" digitale penger med lavere avkastning, men høyere forutsigbarhet, og "ikke-bankutstedte" kryptoinnskudd med høyere avkastning, men større plattform- og forretningsmodellrisiko.

I denne sammenhengen blir skala et nøkkelspørsmål. Citi bemerker at hvis finanssektoren prioriterer tokeniserte innskudd og bankutstedte tokens, kan disse instrumentene fange opp større transaksjonsvolumer enn tradisjonelle stablecoins - rett og slett fordi de lettere integreres i eksisterende bankregler. Som et resultat handler slutten på denne historien mindre om å forby stablecoins, og mer om å skille funksjoner. Stablecoins vil konsolidere sin rolle som oppgjørs- og betalingsinstrument, mens bankene vil prøve å formalisere avkastningen som sitt eget produkt innenfor en regulert modell.